Når vi snakker om transaksjonskostnader, blir det ofte brukt som et begrep for de ressursene (tid, tanker etc.) vi bruker på en transaksjon, altså et valg av tjeneste eller kjøp av produkt.  Begrepet stammer opprinnelig fra Ronald Coase og hans teori om hvorfor det oppsto bedrifter; hvorfor ansatte bedrifter folk, istedenfor å kjøpe varer og tjenester på markedet?

Svaret han fant er at transaksjonskostnadene på markedet er for høye til at det lønner seg.

Transaksjonskostnader
Transaksjonskostnader er ressursene bruker på et kjøp

Ulike typer transaksjonskostnader

Gjennom flere års arbeid etter Ronald Coase sin tid, har teorien blitt utviklet videre og man har kommet fram til at det er seks ulike typer transaksjonskostnader:

  • Søkekostnader – Ressursene man må bruke på å finne alternativer som kan være aktuelle.
  • Informasjonskostnader – Hvor krevende det er å innhente informasjon om de aktuelle alternativene.
  • Forhandlingskostnader – Ressursene som blir brukt i forhandlingen av leveransevilkår, tilleggstjenester etc.
  • Beslutningskostnader – Når alternativene er klare, må du til slutt ta et valg. Kjøpsprosesser i netthandelen er et eksempel på beslutningskostnader, der hvert trinn i prosessen har en kostnad.
  • Evalueringskostnader – Denne kostnader kommer når vi har fått varen/tjenesten og må evaluere om vi har fått det som ble forespeilet.
  • Tvangskostnader – Dette oppstår når kjøper og selger er uenige og dere må gjennom en prosess på nytt, for å bli enige.

Ved å skape tjenester som reduserer disse kostnadene for kundene, kan man oppnå store konkurransefortrinn og gjøre det enkelt for kunder å bruke produktene/tjenestene dine.

 

Digitale tjenester senker transaksjonskostnadene

Når vi nærmer oss den nye delingsøkonomien, ser vi at valgene man har øker og at mer av søket av varer skjer på digitalt på

Nettverkseffekter
Illustrasjon av Nettverkseffekter

nett. Det har ført til oppstandelsen av flere digitale tjenester, som i seg selv ikke leverer noen andre tjenester enn å senke transaksjonskostnader for brukerne sine.

Noen eksempler på dette er norske Finn og amerikanske Airbnb, som i seg selv ikke selger varer eller leier ut rom. Det de gjør, er å samle selgere/utleiere og kjøpere/leietagere på en felles platform.

Rent teknologisk er det ikke vanskelig å lage en tjeneste som de to overnevnte eksemplene, men verdien kundene får hos Finn og Airbnb øker i vekst med antallet som bruker tjenesten, da nytten av å være den eneste brukeren av tjenesten er lik null. Dette kaller vi for Nettverkseffekter.

Med mange brukere, vil det bli skapt nettverkseffekter i tjenestene, som  igjen fører til senkede transaksjonskostnader for brukerene av disse digitale tjenestene.